Ensomheten i fellesskapet

Du er omgitt av mennesker. Du sitter i et klasserom fullt av stemmer, latter og samtaler. Du er en del av samfunnet – og likevel føles det som om du står på utsiden og ser inn gjennom et vindu.

Dette er ensomheten i fellesskapet. Ikke fraværet av mennesker, men fraværet av å bli sett.

Å være usynlig blant andre

Mange av oss kjenner denne følelsen. Du kommuniserer med andre, du svarer på spørsmål, du smiler på riktig tidspunkt – men du viser aldri hvem du egentlig er. Det er som å spille en rolle i et stykke der ingen kjenner det virkelige manuset.

For noen handler dette om frykt for å ikke bli akseptert. For andre handler det om at samfunnet aldri har gitt dem rom til å være seg selv. Uansett årsak er resultatet det samme: en dyp ensomhet midt i mengden.

Hva kan vi gjøre?

Endring begynner med bevissthet. Når vi ser oss rundt i et rom, hvem er det vi egentlig ser? Ser vi menneskene, eller ser vi bare figurantene i vår egen historie?

Her er noen verdier vi kan øve oss på, hver eneste dag:

• Nysgjerrighet – Spør et ekstra spørsmål. Vær genuint interessert i svaret.
• Inkludering – Inviter den som sitter alene. Gjør plass ved bordet.
• Mot – Tør å vise hvem du er, og gi andre lov til å gjøre det samme.
• Vennlighet – Små handlinger betyr mer enn vi tror.

Et samfunn vi kan være stolte av

Vi kan ikke endre samfunnet over natten. Men vi kan endre øyeblikket foran oss. Vi kan velge å se den personen som vanligvis er usynlig. Vi kan velge å si noe snilt i stedet for ingenting. Vi kan velge å skape et rom der folk tør å være seg selv.

For når vi aksepterer hverandre – virkelig aksepterer hverandre – er vi ikke lenger ensomme i fellesskapet. Vi er fellesskapet.

La oss bygge det sammen.